BLINDPASSASJER

«Blindpassasjer» er en nyskrevet musikkteater-konsert om tro, håp og indre konflikt av Anniken og Martine Bakken Lundberg med intensjon om medvirke til større åpenhet rundt psykisk helse, og forbygge et mørkt og destruktivt tankemønster. Målet er at tilskueren skal sitte igjen med spørsmål, en følelse av frihet, kjærlighet og ansvar for eget liv. Vi ønsker at hvert enkelt individ skal tolke forestillingen ut ifra sin egen virkelighet, gjennom observasjon av vår historie fortalt gjennom nykomponerte sanger og melodier.

Vi får treffe karakterene «Hun», «Han» og «Jenta» på et soverom. Disse karakterene representerer tre ulike sider av et menneske. «Hun» som er selve mennesket – eier av fysisk kropp/emosjonelt liv, «Han» som er egoet inne i henne – drivkraften som motiverer eller mørket som ødelegger, og «Jenta» som er barnet inne i henne – fri, ærlig og full av kjærlighet, den vi er helt uten filter. For å kunne leve i balanse med oss selv, må disse tre delene av oss kommunisere og forstå hverandre.

Forestillingen er basert på ekte hendelser og medvirkende i forestillingen er tre skuespillere og to musikere, alle født og oppvokst i Fredrikstad/Østfold. Foruten barne-aktøren (Jenta) er alle profesjonelt utdannet. Regi er ved Martine Bakken Lundberg. Billetter kan kjøpes på Fredrikstad Kino: https://www.fredrikstadkino.no/incoming/article1393771.ece?fbclid=IwAR0YnCPL_sGjV41YNK1Y6_dSD7XfnTfMkFOzzfJW-ZClz1uks2-Rcu4398Q

GOD MORGEN NORGE

Tirsdag 12.Mars gjestet jeg God Morgen Norge sammen med verden beste, Tale Helsesista. Jeg er evig takknemlig for at jeg får bidra til større åpenhet rundt psykisk helse, og ikke minst for at mennesker rundt meg velger å lytte til min historie og et uendelig viktig tema.

HELSESISTA GJØR EN FORSKJELL

Fredag 15.Mars 19:30 vises programmet til Helsesista på TV2 Norge! Episoden jeg deltar i tar for seg selvmordstanker, og jeg deler fra min tid på videregående da jeg kjempet en tung kamp i meg selv, som resulterte i et selvmordsforsøk. Vi trenger mennesker som Tale – hun er med på å gjøre verden til et tryggere og mer åpent sted for alle. Hele programmet ligger også ute på TV2 sumo.

Foto: Mastiff Norge, TV2

SNAPCOACHEN

SÅ MYE MER

I dag er det en helt spesiell og viktig dag: verdensdagen for psykisk helse. Tusen hjertelig takk til skuespillere fra Fredrikstad barne- og ungdomsteater som ønsket å være med på prosjektet. Jeg vil også takke alle dere unge jeg møter i jobb som raust deler historier, tanker og følelser med meg. Denne videoen er til dere. Dere er fremtiden – og dere er så mye mer enn det dere tror at dere er♥

Musikk: Hans Zimmer – Kiss Goodbye.

VERDENSDAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING

Til tross for vanvittig mange medieoppslag om psykisk helse er temaet rundt selvmord fortsatt ekstremt tabubelagt blant barn og unge. Derfor er dager som i dag en av verdens viktigste dager, i mine øyne. Jeg håper at denne dagen kan være et vendepunkt, slik at vi blir et mer samlet, trygt og åpent samfunn. Det er så ekstremt mange som har utfordringer med nedlatende tanker om seg selv, og når disse tankene blir så sterke at hverdagen etter hvert styres av dem – det er da vi virkelig er nødt til å gripe inn. I 2016 var det 614 mennesker som tok selvmord i Norge, og to år før det kunne jeg vært en av dem. I dag har jeg tenkt til å gjøre noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg skal dele bilder og tanker med dere fra den tyngste tiden jeg noen gang har vært gjennom.

Det å miste seg selv, føle seg verdiløs, skjule hemmeligheter, gjøre handlinger i desperasjon om hjelp, se konstant redsel i øyne på mamma og pappa, klistre på seg et smil, tvinge seg ut av døra, hele tiden jage etter bekreftelse, døyve smerter med alkohol, la likes og kommentarer styre grunnfølelse for dagen, hate seg selv og skrive brev til nærmeste familie og venner i tilfelle du ikke orker å leve mer er noe jeg er godt kjent med. Det var ekstremt få som visste om mine innerste og dypeste tanker – kun mamma og pappa, min ekskjæreste, bestevenninnen min og han jeg drev med i perioder av den tiden. Utover det var det ingen som visste, bortsett fra de som mine nærmeste eventuelt fortalte det videre til – noe som jeg forstår i dag at de var nødt til å gjøre. Innerst inne var det kanskje noe jeg ønsket også, selv om jeg ofte påpekte hvor viktig det var at hemmeligheten aldri måtte komme ut.

Utad var jeg en glad, energisk, talentfull, pen, omsorgsfull og tilsynelatende lykkelig jente med store drømmer. Jeg ble bare tynnere og tynnere, og til slutt hadde jeg egentlig den kroppen som var det noen valgte å kalle instavennlig. Jeg festet – masse – hver eneste helg, var den i jentegjengen som twerket opp etter veggen, danset, sang for full hals og brukte alle pengene mine på shots i baren. Jeg var også den som dro hjem tidlig fordi kvelden ofte endte liggende på bakken i mitt eget spy, eller gående hjem sammen med en fyr for å være sikker på at jeg var pen nok. Alt kun for bekreftelse, og det å få tankene over på noe annet enn hatet til meg selv.

I min modell av verden består vi mennesker av tre forskjellige deler. Først og fremst er det selve mennesket – eier av den fysiske kroppen, og det emosjonelle livet. Den andre delen er det jeg velger å kalle «ego», og her er det viktig å påpeke at denne delen ikke nødvendigvis bare er styggen på ryggen, men også drivkraften inne i oss som kan motivere og få oss i riktig retning om fokuset er positivt ladet. Men om fokuset er negativt ladet kan det også være mørket som fører oss i dyp depresjon og angst. Til slutt har vi barnet inne i oss som er ærlig, fri, full av kjærlighet og viljestyrke. Det er den stemmen i oss som roper når noe føles feil, eller som danser når alt føles rett. I mine øyne er dette en ekstremt viktig del av oss som vi trenger for å være oss selv fullt og helt. Barnet er ren kjærlighet, og det mennesket vi er uten filter. I mitt tilfelle var det barnet i meg som forsvant, selvfølelsen som ble mindre og mindre og egoet som styrte hva jeg skulle si, gjøre og tro.

Jeg sitter med en tom følelse inne i meg når jeg blar meg gjennom albumer fra denne tiden. Bilder som du ser over her er det hundrevis av, og jeg husker jeg la ut flere av de på twitter også. Det var en av de gangene jeg desperat prøvde å få oppmerksomhet og hjelp. Jeg var desperat etter at noen skulle se meg, og etter hvert skjønte nok de fleste at det var noe som foregikk ettersom jeg ikke dukket opp på skolen. Da kom det mange fine meldinger som jeg kan få en god følelse av nå i etterkant, men som jeg der og da ikke tok inn en gang. Jeg var sikker på at de ikke mente det de skrev.

Jeg visste også at mamma fulgte meg på twitter, så jeg prøvde vel å gi beskjeder om at jeg ikke hadde det så godt. Sosiale medier ble også noe foreldrene mine måtte sette seg godt inn i – ikke for å se hva jeg publiserte, men for å lete etter livstegn. Det betydde at de fortsatt kunne klemme datteren sin senere på kvelden når hun kom hjem.

Ja – jeg bærer på en stor dårlig samvittighet for å ha påført de jeg elsker noe så vondt. Og enda verre er sorgen som kommer når jeg tenker på hva som kunne skjedd med dem, om jeg ikke hadde mislyktes med forsøket mitt. Men det er noe jeg må leve med, noe som er en stor del av den jeg er i dag og noe jeg faktisk kan se tilbake på og være takknemlig for. Om jeg aldri hadde gått gjennom det jeg gikk gjennom kunne jeg ikke levd på samme måte som jeg gjør i dag. Jeg hadde kanskje ikke vært i en vennekrets der psykisk helse snakkes åpent om, eller hatt en familie der alle forskjellige følelser blir mottatt med kjærlighet. Jeg hadde heller kanskje ikke funnet min vei å gå når det kommer til arbeidslivet, og jeg kan nå sette pris på små ting som jeg ikke en gang så før. Jeg har erfart det selv på kroppen, kommet meg levende gjennom det, bearbeidet det, lært ekstremt mye om meg selv og har nå muligheten til å gjøre en forskjell slik at andre ikke havner i den samme grøfta som meg. Jeg unner ingen i hele verden å havne der, så jeg vil gjøre alt jeg kan for å bidra med å styrke mental helse blant barn og unge.

Jeg vil også ta meg tid til å vise dere to som virkelig holdt meg gående i den tunge perioden. Det var to som viste meg en så stor livsglede og barnslighet som jeg virkelig lengtet etter inni meg. Grunnen til at de to hadde en så stor betydning for meg, var fordi begge var barn på det tidspunktet. De viste meg alltid den største kjærligheten hver eneste gang jeg kom inn døra. De ville leke, kose og være med meg så mye som mulig. De møtte meg med alt annet enn det jeg selv hadde av frykt, angst og vonde følelser inne i kroppen – og de fikk frem det lille barnet i meg, som var skjult og gjemt ellers i hverdagen.

Jeg håper alle som leser dette innlegget skjønner viktigheten om at vi er nødt til å være åpne rundt dette. Jeg håper alle tar med seg temaet videre rundt middagsbordet, og setter fokus på hvilke følelser vi har i kroppen. Både gode og vonde. Jeg vet det kan være vanskelig å være den første som tar initiativet, men tro meg – det er virkelig verdt det. Da er du med på å redde liv.

FOR FIRE ÅR SIDEN

Vekkerklokka ringer, og hun våkner sakte med sikkert. ”07:00” står det på den lille skjermen med alt for høy lysstyrke på det mørke rommet. Hun vrir seg mot gardinene. Kan hun kimte et lys i de små sprekkene, eller blir dagen like grå og trist som alle andre dager? Hun snur seg tilbake til vekkerklokka, går en runde med seg selv og konkluderer med at det tryggeste er å bli der hun ligger.

Det er ikke det at det er så godt og varmt under dyna, eller alt for kaldt på gulvet ved siden av til å reise seg opp. Det er frykten. Den samme frykten som små barn har for monstre i skapet eller vampyrene under senga. Den samme frykten som man får av å gå hjem en mørk gate etter å ha sett en skrekkfilm, eller tanken på å miste noen man er glad i. Bare at det i dette tilfelle ikke finnes noe overnaturlig. Det er kun hun selv, og det som sitter langt inn i brystet på henne. Nesten som en klump i magen, bare at den aldri vil forsvinne.

Hun legger hodet tilbake på puta og lukker øynene. Tenker på alle som kommer til å bli skuffet over at hun ikke møter opp på skolen, og hva det vil gjøre med det sosiale livet hennes. Hun graver seg dypere ned. Så dypt ned at hun ikke får gjort noe annet enn å kjenne tårene trille forsiktig ned på puta. Hva vil mamma og pappa si? Det samme som hver dag? ”Du må komme deg på skolen, vennen. Det blir ikke noe enklere av å ligge her hele dagen”. Men det vet hun. Innerst inne. Det blir ikke enklere av å ligge på et mørkt rom – men det blir det heller ikke av å møte lyset bak de grå gardinene. Ingenting nytter, og ingenting vil noen gang nytte. Ikke så lenge hun er hun. Og ikke så lenge hun er som hun er. Noe er nødt til å forandres. Men kan hun sette fingeren sin på hva?

Klokka bikker tolv, og hun har enda ikke kommet seg nærmere døra fire meter foran henne. Enda ikke klart å få i seg noe mat eller drikke. På mobilen har det heller ikke skjedd stort. Kanskje en varselmelding fra candycrush, eller to-tre likes fra bildet hun postet på instagram dagen før. I går var hun nemlig skikkelig sunn. Det måtte jo dokumenteres ettersom alle andre rundt tror hun lever et helt normalt liv. En løgn, med andre ord. Nåja – et bra bilde ble det hvert fall.

Hun stiller seg det samme spørsmålet som alle andre dager. Hvor lang tid vil det ta før noen legger merke til at hun er borte? Hvor lang tid vil det ta før noen på skolen sender en melding som ikke handler om leksene hun ikke fikk gjort til gruppearbeidet forrige uke, eller klaging på alt for høyt fravær. Sekunder blir til minutter, minutter til timer og timer til det uendelige. Ingenting skjer. Hun ligger fortsatt med hodet på puta og føler smerten fra de hovne øynene som ble til kvelden før. Heldigvis trekker puta til seg vann, så slipper hun å ligge i en stor vannpytt hele dagen. Se der ja – en positiv ting. Det er jo en start.

Da klokka blir ett hører hun forsiktige steg i trappa. Hun vet det er moren som er på vei for å se hvordan ting ligger an, og ikke skal hun få vite at datteren hennes ligger gråtkvalt og svett i et alt for vått sengetøy. Hun stryker varsomt en liten bit av sengetrekket under øynene så maskaraflekkene forsvinner. Du skjønner, i natt sov hun så urolig at hele dyna samlet seg som en klump helt nederst i dynetrekket. Men det skal ikke mamma få vite. Mamma kan ikke få vite hemmeligheten. Det vil ødelegge alt.

Det banker på. Knirkingen fra dørhåndtaket har aldri føltes så forferdelig før. Det er som om noen skriver med kritt på en tavle, eller drar neglen sin nedover et vindu. Det skjærer. Det skriker. Det gjør så vondt. Hele natten har hun ligget i stillhet. ”Hva er det du vil? Jeg har sagt at jeg ikke vil ha deg her inne!” sier hun brutalt i det moren kommer inn i rommet. Hun kommer nærmere. Så nært at hun til slutt setter seg på sengekanten. ”Men jenta mi, jeg vil bare det beste for deg. Det vet du.”

Det blir for mye. Pusten hennes kommer for tett. De viskende ordene blir påtrengende, og jenta klarer ikke noe annet enn å si: Mamma. Du sier du vet hva som er best for meg, og det er at du går herfra. Ut av rommet! Jeg orker ikke ha deg her. Du skaper bare rot.

Moren rekker pusten dypt og går ut.

Ti minutter senere kommer angsten krypende inn. Den sniker seg inn gjennom tærne og sprer seg utover hele kroppen. Hun begynner å skjelve. Riste. Svette. Hvordan kunne hun oppføre seg sånn? Spesielt mot en som viser en så stor ubetinget kjærlighet? Eller – ”Hva er det for en tanke? Hun hadde nok blitt lettet for å slippe å ha den store byrden som meg i livet sitt uansett” tenker jenta, og nekter den gode følelsen moren egentlig ville gi gå inn på henne. Ingenting nytter.

Klokken er nå halv to, og hun har ikke en gang kommet seg en tur på toalettet. Hvordan er det mulig egentlig? Før eller siden må hun vel få tømt seg på en eller annen måte? Å ja – det er tårene. Det er der hun får tømt seg. Så mer enn det trenger hun ikke.

Forsiktige skritt høres i trappa igjen. ”Ja, nå er det vel pappa da” tenker hun, og har helt rett. Om ikke den ene får kommet inn, så sender de den andre. Det føles så uendelig. Uendelig mange skritt i trappa, og uendelig med tid som hun aldri noen gang vil få tilbake. Døren knirker i det den blir dratt opp, men ingen kommer inn. Hva skjer nå egentlig?

”Hmm.. Hvilken side av den lille jenta mi møter jeg i dag da?” kommer i en varsom stemme utenifra. Et lengtende og barnslig ansikt dukker brått frem.

Hun ler.

Faren setter seg på sengekanten. ”Hva er det vi kan gjøre for å få deg til å se det vi ser? I din verden ser kanskje alt mørkt ut, men i vår verden er det egentlig ganske lyst.”

Hva er det for et slags spørsmål? Tror han virkelig at hun går på noe så dumt? Lyst og mørkt? Herregud. Så teit. Eller?

”Kanskje dere kan poppe litt popcorn til meg? Og ta med en agurk?” sier hun i volumstyrke tre.

”Selvfølgelig.”

Han går ut.

”Døren er ikke helt igjen!!” skriker hun.

Faren ser i taket, tar et dypt pust og lukker den forsiktig igjen.