Til tross for vanvittig mange medieoppslag om psykisk helse er temaet rundt selvmord fortsatt ekstremt tabubelagt blant barn og unge. Derfor er dager som i dag en av verdens viktigste dager, i mine øyne. Jeg håper at denne dagen kan være et vendepunkt, slik at vi blir et mer samlet, trygt og åpent samfunn. Det er så ekstremt mange som har utfordringer med nedlatende tanker om seg selv, og når disse tankene blir så sterke at hverdagen etter hvert styres av dem – det er da vi virkelig er nødt til å gripe inn. I 2016 var det 614 mennesker som tok selvmord i Norge, og to år før det kunne jeg vært en av dem. I dag har jeg tenkt til å gjøre noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg skal dele bilder og tanker med dere fra den tyngste tiden jeg noen gang har vært gjennom.

Det å miste seg selv, føle seg verdiløs, skjule hemmeligheter, gjøre handlinger i desperasjon om hjelp, se konstant redsel i øyne på mamma og pappa, klistre på seg et smil, tvinge seg ut av døra, hele tiden jage etter bekreftelse, døyve smerter med alkohol, la likes og kommentarer styre grunnfølelse for dagen, hate seg selv og skrive brev til nærmeste familie og venner i tilfelle du ikke orker å leve mer er noe jeg er godt kjent med. Det var ekstremt få som visste om mine innerste og dypeste tanker – kun mamma og pappa, min ekskjæreste, bestevenninnen min og han jeg drev med i perioder av den tiden. Utover det var det ingen som visste, bortsett fra de som mine nærmeste eventuelt fortalte det videre til – noe som jeg forstår i dag at de var nødt til å gjøre. Innerst inne var det kanskje noe jeg ønsket også, selv om jeg ofte påpekte hvor viktig det var at hemmeligheten aldri måtte komme ut.

Utad var jeg en glad, energisk, talentfull, pen, omsorgsfull og tilsynelatende lykkelig jente med store drømmer. Jeg ble bare tynnere og tynnere, og til slutt hadde jeg egentlig den kroppen som var det noen valgte å kalle instavennlig. Jeg festet – masse – hver eneste helg, var den i jentegjengen som twerket opp etter veggen, danset, sang for full hals og brukte alle pengene mine på shots i baren. Jeg var også den som dro hjem tidlig fordi kvelden ofte endte liggende på bakken i mitt eget spy, eller gående hjem sammen med en fyr for å være sikker på at jeg var pen nok. Alt kun for bekreftelse, og det å få tankene over på noe annet enn hatet til meg selv.

I min modell av verden består vi mennesker av tre forskjellige deler. Først og fremst er det selve mennesket – eier av den fysiske kroppen, og det emosjonelle livet. Den andre delen er det jeg velger å kalle «ego», og her er det viktig å påpeke at denne delen ikke nødvendigvis bare er styggen på ryggen, men også drivkraften inne i oss som kan motivere og få oss i riktig retning om fokuset er positivt ladet. Men om fokuset er negativt ladet kan det også være mørket som fører oss i dyp depresjon og angst. Til slutt har vi barnet inne i oss som er ærlig, fri, full av kjærlighet og viljestyrke. Det er den stemmen i oss som roper når noe føles feil, eller som danser når alt føles rett. I mine øyne er dette en ekstremt viktig del av oss som vi trenger for å være oss selv fullt og helt. Barnet er ren kjærlighet, og det mennesket vi er uten filter. I mitt tilfelle var det barnet i meg som forsvant, selvfølelsen som ble mindre og mindre og egoet som styrte hva jeg skulle si, gjøre og tro.

Jeg sitter med en tom følelse inne i meg når jeg blar meg gjennom albumer fra denne tiden. Bilder som du ser over her er det hundrevis av, og jeg husker jeg la ut flere av de på twitter også. Det var en av de gangene jeg desperat prøvde å få oppmerksomhet og hjelp. Jeg var desperat etter at noen skulle se meg, og etter hvert skjønte nok de fleste at det var noe som foregikk ettersom jeg ikke dukket opp på skolen. Da kom det mange fine meldinger som jeg kan få en god følelse av nå i etterkant, men som jeg der og da ikke tok inn en gang. Jeg var sikker på at de ikke mente det de skrev.

Jeg visste også at mamma fulgte meg på twitter, så jeg prøvde vel å gi beskjeder om at jeg ikke hadde det så godt. Sosiale medier ble også noe foreldrene mine måtte sette seg godt inn i – ikke for å se hva jeg publiserte, men for å lete etter livstegn. Det betydde at de fortsatt kunne klemme datteren sin senere på kvelden når hun kom hjem.

Ja – jeg bærer på en stor dårlig samvittighet for å ha påført de jeg elsker noe så vondt. Og enda verre er sorgen som kommer når jeg tenker på hva som kunne skjedd med dem, om jeg ikke hadde mislyktes med forsøket mitt. Men det er noe jeg må leve med, noe som er en stor del av den jeg er i dag og noe jeg faktisk kan se tilbake på og være takknemlig for. Om jeg aldri hadde gått gjennom det jeg gikk gjennom kunne jeg ikke levd på samme måte som jeg gjør i dag. Jeg hadde kanskje ikke vært i en vennekrets der psykisk helse snakkes åpent om, eller hatt en familie der alle forskjellige følelser blir mottatt med kjærlighet. Jeg hadde heller kanskje ikke funnet min vei å gå når det kommer til arbeidslivet, og jeg kan nå sette pris på små ting som jeg ikke en gang så før. Jeg har erfart det selv på kroppen, kommet meg levende gjennom det, bearbeidet det, lært ekstremt mye om meg selv og har nå muligheten til å gjøre en forskjell slik at andre ikke havner i den samme grøfta som meg. Jeg unner ingen i hele verden å havne der, så jeg vil gjøre alt jeg kan for å bidra med å styrke mental helse blant barn og unge.

Jeg vil også ta meg tid til å vise dere to som virkelig holdt meg gående i den tunge perioden. Det var to som viste meg en så stor livsglede og barnslighet som jeg virkelig lengtet etter inni meg. Grunnen til at de to hadde en så stor betydning for meg, var fordi begge var barn på det tidspunktet. De viste meg alltid den største kjærligheten hver eneste gang jeg kom inn døra. De ville leke, kose og være med meg så mye som mulig. De møtte meg med alt annet enn det jeg selv hadde av frykt, angst og vonde følelser inne i kroppen – og de fikk frem det lille barnet i meg, som var skjult og gjemt ellers i hverdagen.

Jeg håper alle som leser dette innlegget skjønner viktigheten om at vi er nødt til å være åpne rundt dette. Jeg håper alle tar med seg temaet videre rundt middagsbordet, og setter fokus på hvilke følelser vi har i kroppen. Både gode og vonde. Jeg vet det kan være vanskelig å være den første som tar initiativet, men tro meg – det er virkelig verdt det. Da er du med på å redde liv.