FOR FIRE ÅR SIDEN

Vekkerklokka ringer, og hun våkner sakte med sikkert. ”07:00” står det på den lille skjermen med alt for høy lysstyrke på det mørke rommet. Hun vrir seg mot gardinene. Kan hun kimte et lys i de små sprekkene, eller blir dagen like grå og trist som alle andre dager? Hun snur seg tilbake til vekkerklokka, går en runde med seg selv og konkluderer med at det tryggeste er å bli der hun ligger.

Det er ikke det at det er så godt og varmt under dyna, eller alt for kaldt på gulvet ved siden av til å reise seg opp. Det er frykten. Den samme frykten som små barn har for monstre i skapet eller vampyrene under senga. Den samme frykten som man får av å gå hjem en mørk gate etter å ha sett en skrekkfilm, eller tanken på å miste noen man er glad i. Bare at det i dette tilfelle ikke finnes noe overnaturlig. Det er kun hun selv, og det som sitter langt inn i brystet på henne. Nesten som en klump i magen, bare at den aldri vil forsvinne.

Hun legger hodet tilbake på puta og lukker øynene. Tenker på alle som kommer til å bli skuffet over at hun ikke møter opp på skolen, og hva det vil gjøre med det sosiale livet hennes. Hun graver seg dypere ned. Så dypt ned at hun ikke får gjort noe annet enn å kjenne tårene trille forsiktig ned på puta. Hva vil mamma og pappa si? Det samme som hver dag? ”Du må komme deg på skolen, vennen. Det blir ikke noe enklere av å ligge her hele dagen”. Men det vet hun. Innerst inne. Det blir ikke enklere av å ligge på et mørkt rom – men det blir det heller ikke av å møte lyset bak de grå gardinene. Ingenting nytter, og ingenting vil noen gang nytte. Ikke så lenge hun er hun. Og ikke så lenge hun er som hun er. Noe er nødt til å forandres. Men kan hun sette fingeren sin på hva?

Klokka bikker tolv, og hun har enda ikke kommet seg nærmere døra fire meter foran henne. Enda ikke klart å få i seg noe mat eller drikke. På mobilen har det heller ikke skjedd stort. Kanskje en varselmelding fra candycrush, eller to-tre likes fra bildet hun postet på instagram dagen før. I går var hun nemlig skikkelig sunn. Det måtte jo dokumenteres ettersom alle andre rundt tror hun lever et helt normalt liv. En løgn, med andre ord. Nåja – et bra bilde ble det hvert fall.

Hun stiller seg det samme spørsmålet som alle andre dager. Hvor lang tid vil det ta før noen legger merke til at hun er borte? Hvor lang tid vil det ta før noen på skolen sender en melding som ikke handler om leksene hun ikke fikk gjort til gruppearbeidet forrige uke, eller klaging på alt for høyt fravær. Sekunder blir til minutter, minutter til timer og timer til det uendelige. Ingenting skjer. Hun ligger fortsatt med hodet på puta og føler smerten fra de hovne øynene som ble til kvelden før. Heldigvis trekker puta til seg vann, så slipper hun å ligge i en stor vannpytt hele dagen. Se der ja – en positiv ting. Det er jo en start.

Da klokka blir ett hører hun forsiktige steg i trappa. Hun vet det er moren som er på vei for å se hvordan ting ligger an, og ikke skal hun få vite at datteren hennes ligger gråtkvalt og svett i et alt for vått sengetøy. Hun stryker varsomt en liten bit av sengetrekket under øynene så maskaraflekkene forsvinner. Du skjønner, i natt sov hun så urolig at hele dyna samlet seg som en klump helt nederst i dynetrekket. Men det skal ikke mamma få vite. Mamma kan ikke få vite hemmeligheten. Det vil ødelegge alt.

Det banker på. Knirkingen fra dørhåndtaket har aldri føltes så forferdelig før. Det er som om noen skriver med kritt på en tavle, eller drar neglen sin nedover et vindu. Det skjærer. Det skriker. Det gjør så vondt. Hele natten har hun ligget i stillhet. ”Hva er det du vil? Jeg har sagt at jeg ikke vil ha deg her inne!” sier hun brutalt i det moren kommer inn i rommet. Hun kommer nærmere. Så nært at hun til slutt setter seg på sengekanten. ”Men jenta mi, jeg vil bare det beste for deg. Det vet du.”

Det blir for mye. Pusten hennes kommer for tett. De viskende ordene blir påtrengende, og jenta klarer ikke noe annet enn å si: Mamma. Du sier du vet hva som er best for meg, og det er at du går herfra. Ut av rommet! Jeg orker ikke ha deg her. Du skaper bare rot.

Moren rekker pusten dypt og går ut.

Ti minutter senere kommer angsten krypende inn. Den sniker seg inn gjennom tærne og sprer seg utover hele kroppen. Hun begynner å skjelve. Riste. Svette. Hvordan kunne hun oppføre seg sånn? Spesielt mot en som viser en så stor ubetinget kjærlighet? Eller – ”Hva er det for en tanke? Hun hadde nok blitt lettet for å slippe å ha den store byrden som meg i livet sitt uansett” tenker jenta, og nekter den gode følelsen moren egentlig ville gi gå inn på henne. Ingenting nytter.

Klokken er nå halv to, og hun har ikke en gang kommet seg en tur på toalettet. Hvordan er det mulig egentlig? Før eller siden må hun vel få tømt seg på en eller annen måte? Å ja – det er tårene. Det er der hun får tømt seg. Så mer enn det trenger hun ikke.

Forsiktige skritt høres i trappa igjen. ”Ja, nå er det vel pappa da” tenker hun, og har helt rett. Om ikke den ene får kommet inn, så sender de den andre. Det føles så uendelig. Uendelig mange skritt i trappa, og uendelig med tid som hun aldri noen gang vil få tilbake. Døren knirker i det den blir dratt opp, men ingen kommer inn. Hva skjer nå egentlig?

”Hmm.. Hvilken side av den lille jenta mi møter jeg i dag da?” kommer i en varsom stemme utenifra. Et lengtende og barnslig ansikt dukker brått frem.

Hun ler.

Faren setter seg på sengekanten. ”Hva er det vi kan gjøre for å få deg til å se det vi ser? I din verden ser kanskje alt mørkt ut, men i vår verden er det egentlig ganske lyst.”

Hva er det for et slags spørsmål? Tror han virkelig at hun går på noe så dumt? Lyst og mørkt? Herregud. Så teit. Eller?

”Kanskje dere kan poppe litt popcorn til meg? Og ta med en agurk?” sier hun i volumstyrke tre.

”Selvfølgelig.”

Han går ut.

”Døren er ikke helt igjen!!” skriker hun.

Faren ser i taket, tar et dypt pust og lukker den forsiktig igjen.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *